Viktigheten av å gi genuine komplimenter til dem som betyr mest

Når var sist gang du tok deg tid til å reflektere over hvilke mennesker i ditt liv, som lar deg være den du helst vil være? Med disse menneskene friskt i minne, når tok du deg tid til å fortelle disse menneskene hvor fantastiske de er, og hvor mye de betyr for livet ditt?

Slå hjul og jobb 20% annerledes (1).jpg

Jo lengre jeg lever, desto mer innser jeg at alt til syvende og siste handler om de nærmeste menneskene du har i livet ditt, som lar deg være den du helst vil være. Jeg kan samtidig ta meg selv i at jeg ikke føler jeg ofte nok virkelig setter pris på disse menneskene utenfor takknemlighetsdagboken min. Å gi genuine komplimenter til noen, er en kunst i seg selv, fordi det ofte utrolig nok kan føles ubehagelig både å få, og gi fine ord til hverandre. Men hvorfor vente til noen ligger nede for telling, med å si fine ting?

Jeg husker at vi under coaching-utdannelsen jeg tok for ett års tid siden, ble bedt om å si to fine ting om alle i gruppen vår, på slutten av hver dagen:

  • Hva så du som den personen gjorde i dag, som du likte?

  • Hva med deres personlighet setter du ekstra pris på?

En overraskende ubehagelig øvelse i starten, og kunsten ble i å trene seg til både å si fine ting om andre, som jeg ofte synes gikk veldig greit. Det vanskeligste var derimot å motta fine ord, uten å avskrive dem, og bare ta det til seg. Det føles nemlig veldig bra hvis man velger å gi etter, og tro at den andre personen virkelig mener det den sier. Men jeg tror ikke vi gjør slike ting ofte nok for hverandre, og heller ikke virkelig tar innover oss alt det fine som blir sagt av andre. Det er lett å avfeie, eller ikke la det synke skikkelig inn. Neste gang noen sier noe fint, virkelig ta deg tid til å reflektere over hvor hyggelig det var, og var sjenerøs med å gi tilbake også.

Noen ganger lar man seg dypt inspirere av menneskelige historier, som lar en reflektere over sitt eget liv, og det som betyr mest. Det er overraskende lett å glemme alt det gode, når dagene går fort, og man tar seg ikke ofte nok tid til å faktisk si til noen hva de betyr for en. Jeg tror heller ikke det er en veldig norsk ting å gjøre, men noe vi burde gjøre mer av. Historien som lot meg inspirere til å skrive i dag, var “Andre the Giant”. En dokumentar om WWE-legenden Andre Roussimoff, som er en av sportens mest elskede karakterer. Historien fikk meg til å tenke over hvor fort alt går, hvis vi aldri stopper opp, og bevisst tar oss øyeblikk til å anerkjenne det som er bra, og rette fine ord til dem som betyr mest.

Andre Roussimoff ble ikke gamle mannen. Bare 46 år, på grunn av en rekke helsekomplikasjoner knyttet til hans enorme størrelse. Men for meg var det at han døde ensom på et hotellrom, som gjorde ekstra inntrykk på meg. Tragikomisk fikk deg meg også til å tenke på at en av mine beste venner i Sofa.Guru, Tor, alltid har sagt at han nok ikke kommer til å leve så mye lenger enn til 60-årene. Jeg har troen på at Tor kan slå oss andre i levealder, basert på hans unike evne til å holde stressnivået rundt nullpunkt. Men det fikk meg til å tenke at jeg ikke ofte nok forteller Tarje, Tor og Chris, som fyller mye av min våkne tid og bester stunder, at hver gang vi tilbringer sammen betyr virkelig alt for meg. Det samme har også alt mamma og pappa har gitt meg av støtte betydd, uansett hva slags påfunn det har vært. Og det har vært MANGE påfunn, de har måttet forholde seg til, men de har alltid stilt opp, og fortsetter å være flotte mennesker å snakke med om alt i livet. Det er også vel verdt å nevne at jeg har en fantastisk vennegjeng i Oslo, som gir mye glede og inspirasjon ved mange anledninger, som jeg tror bare vil få større plass ettersom vi gradvis jobber med ambisiøse planer om å bygge en landsby sammen. Det er ingen hundre prosent garanti for at de alle leser dette, så jeg må nok selv øve mer på å fortelle dem det selv, ved neste anledning. Samtidig kan det å skrive være fin terapi og god kommunikasjon i klassisk langformat det også. Der det legges ned tid og sjel, settes det ofte også ekstra pris på hos mottaker. 

Den humoristiske delen av meg frydes litt over at noen som leser dette, vil kjenne litt ubehag over nivået av emosjoner og filmklisje i dette skriveriet. Men innerst inne, gjør det godt for alle. Det handler bare om litt emosjonell modning, og trening i å ta det til seg. Du fikk kanskje også en følelsen av at dette hadde snev av en bryllupstale eller en lignende anledning i seg, men ettersom jeg enn så lenge lever i sølibat på ubestemt tid, så er dette det nærmeste jeg kommer en bryllupstale på en stund. Med det, har jeg alibi. 

Jeg foreslår at du skriver, ringer eller besøker noen du setter ekstra pris på, og forteller dem at du setter pris på dem, og hvorfor akkurat dem. Jeg tror du vil varme mange hjerter ved å våge å være sjenerøs, og uttrykke det. Det er god emosjonell trening for sender og mottaker, og noe vi nordmenn trenger litt ekstra.

Kjærleik,

Bjørne